I 1927 vant Lenas farfar i Pengelotteriet! Han kjøpte seg en tomt på Skarnes og der satte han opp et gammelt tømmerhus som han stokk for stokk hadde plukket ned fra en annen tomt. Det lille huset var på 38 kvadratmeter.
Farmor og farfar fikk 3 barn, og under de harde 30-årene leide de ut halve huset til en annen barnefamilie. Til sammen bodde det fire voksne og 10 barn der!
Heldigvis varte dette kun noen år, og etter krigen kom barn nummer 4.
Etterhvert flyttet barna ut. I 1959 utvidet odelsgutten loftet til en annenetasje, i tillegg til at det ble bygget en gang som strakte seg langs hele langsiden på huset slik at de 2 generasjonene fikk hver sin inngang til hjemmene sine.
Resultatet ble kanskje ikke flott, men det fungerte greit frem til tidlig på 1970-tallet da odelsgutten valgte å bygge eget småbruk ved siden av. Det var her Lena vokste opp.
50 år etter at han satte opp huset, døde farfar. Da var det kun farmor igjen i den gamle tømmerstuen som en gang hadde rommet så mange. I ennå 19 år ble hun boende, men da huset igjen ble tomt ønsket Lena å overta.
Til tross for trekk og dryssende sagflis ble hun boende i flere år med mann og barn uten nevneverdig modernisering.
Etter å ha vurdert salg og flytting ble det isteden bestemt at huset skulle få en real ansiktsløftning. Alt det “nye” måtte fjernes, det var det ikke tvil om. Ikke var det pent, og det var mye mer trekkfullt enn den gamle delen.
Ønsket var å beholde og bevare dette og utvide med et moderne tilbygg som også så ut som det hadde røtter tilbake til 1927. Med tanke på byggeskikk var det ikke så mye å bevare. Det opprinnelige huset var kun tømmervegger og tre fyllingsdører.
I løpet av et par helger ble alt bygget i 1959 revet, med unntak av første etasje av den tilbygde gangen der det lå et knøttlite bad som familien var avhengige av til det nye sto klart.
Da fikk Lena og Steinar virkelig en forståelse av hvor mye treverk et hus består av! Fortsatt har de et godt lager med materialrester å fyre med.
Arkitekten tegnet ut løsninger etter Lenas ønsker om et hus som kunne vekke assosiasjoner om en Astrid Lindgren-idyll fra Katthult eller Bakkebygrenda.
Innleide snekkere reiste det nye huset delvis på og delvis inntil det gamle. Deretter overtok Steinar og Lena resten av snekrings- og malerarbeidet.
Det var travle tider, og er ikke å anbefale småbarnsfamilier, forteller Lena. Med store deler av det gamle huset revet og kun et skall av det nye, bodde de trangt.
Alle sov i stua, der det også var midlertidig kjøkken. Spiskammeret fungerte som garderobe.
For å få tilbygget ferdig måtte de etterhvert flytte ut og over tunet, til Lenas gamle pikerom. Fra trangt til trangere! Da kunne de rive resten av den til-bygde gangen og det gamle tømmeret ble strippet for panel og innertak.
Av hemmelighetene som hadde ligget skjult var blant annet mengder med isolerende sagflis, muselort, ukeblader, aviser og en regnskapsbok for nabolagets syforening!
At ting ofte tar lenger tid enn beregnet når man gyver løs på slike omfattende byggeprosjekter fikk familien virkelig erfare! Særlig gjelder dette når man skal tilpasse nytt og moderne med skjevt og gammelt.
Det som skulle bli “sommerferie” hos besteforeldrene over tunet, ble isteden et opphold til godt ut i november. Da var endelig det nye huset såpass ferdig at familien kunne flytte hjem igjen. Siste rom sto klart lillejulaften.
Hadde vi visst hva vi gikk til, hadde vi ikke gjort det, er Lenas klare oppsummering. Og om vi noen gang skal flytte vil det bli til et “nøkkelferdig hus”! Men til tross for denne erfaringen er både hun og familien veldig glade i huset sitt.
Det har blitt nøyaktig slik de drømte om, og selvsagt malt Falu-rødt slik at det hadde passet perfekt på Lønneberget hos Emil og Ida.
Lena synes det er godt å ta vare på farmor og farfars gamle hus. Det står nå “gjemt” bak ny kledning, men innendørs er deler av tømmerveggen godt synlig og vitner om svundne tider.
Huset til Steinar og Lena var en av finalistene til Eksteriørprisen 2011.