Utvendig kledning har som primæroppgave å beskytte huset mot regn, vind og mekaniske skader. Dette oppnås gjennom adskilt vind- og regnsperre, en såkalt to-trinnstetting, og krever utlekting av kledningen.
Kledningen har også en viktig estetisk oppgave. Kledningstype og byggestil hører sammen. Ved restaurering av gamle hus bør man derfor være nøyaktig med kopiering av kledningsprofilen. Velg ikke en annen kledning fordi den er ”penere”.
Mange velger liggende kledning fordi det er lettere å sette opp enn stående. Er du nøye med å få det første/nederste bordet vannrett, vil resten nærmest bli “plankestabling”. Dessuten blir endene på liggende kledning som regel dekket av hjørnekasser og dekkbord, så du behøver ikke være pinlig nøyaktig med kappingen.
Den liggende kledning monteres horisontalt, på vertikale lekter. Vi lekter ut kledningen for at fuktigheten som trenger gjennom bordene skal få mulighet til å renne av, slik at de kan tørke. I områder med mye slagregn er den beste hjørneløsningen hjørnekasse med krabbelist.
Det vil alltid være slik at den nederste delen av ytterveggen er mest utsatt for fuktighet, siden regnvannet renner nedover. En liggende kledning har den fordelen at man lett kan skifte ut de nederste bordene uten å måtte berøre resten av veggen.
På grunn av nedbørsmengden har liggende kledning vært mest vanlig på Vestlandet. Ofte kalles de ulike typene liggende kledning for “Vestlandskledning”. I mange byer på Vestlandet er det nesten umulig å få øye på hus med stående kledning – spesielt i eldre bydeler. Liggende og som oftest malt i hvitt, gir husene gatebilder med ro og særpreg.
I Bergen ble store deler av sentrum ble utradert av den katastrofale brannen mellom 15. og 16. januar 1916. Planene for gjenoppbygging la opp til sluttede kvartaler i en regelbundet gatestruktur, og denne blokkpregede kvartalsinndelingen slettet ut alle eldre, private og offentlige tomtegrenser. Bygningene ble reist vegg mot vegg med en bestemt gesimshøyde, i en forenklet klassisisme-stil.
Den strenge, men harmoniske klassisismen (ca. 1760-1810) satte spor etter seg utover hele landet, påvirket av dansk empirearkitektur. Ikke minst på Sørlandet finner vi klassisismens stenarkitektur gjendiktet i tre i store så vel som små byggverk den dag i dag.
Særtrekk ved norske boliger innen klassisismen:
Hel- og halvvalmet tak. Svai i taket ved gesimsen. Arkoppbygg. Søylemotiv i fasaden. Engelske skyvevinduer eller smårutede vinduer.
Ornamentikk: Urnemotiv, tannsnitt, eggstav, medaljonger og girlander. Tettstilte rifler/riller i lister og fyllinger. Oval eller rombeformede speil i dørfyllingene. Streng linjeføring. Buet døroverstykke. 4-delt vinduer med 3×2 i småvinduer.
Et godt eksempel på Bergens-klassisismen er landstedet Frydenlund, nå på Gamle Bergen.
Bygget ble oppført i 1799, har helvalmet tak med svai, ark over portalen, smårutede vinduer og liggende kledning.
Direktørboligen Kilstrøms Minde har også typiske trekk fra Bergens-klassisismen:
Vinduene er utformet som krysspostvindu med fire like rammer, hver med 3×3 ruter og rammene er sidehengslet. Vindusutformingen og vindusomrammingen er typisk for klassisismen. Omrammingen på dørene har søylemotiv og det er buet døroverstykke og vasemotiv. Saltaket er høyreist med svai og korte takutstikk; også dette typisk for klassisismen. Over portalen er det ark. Liggende, falset kledning med staff; igjen typisk for klassisismen, særlig på Vestlandet. Hjørnene har søylemotiver; også typisk.
Vakkert!