Hva er mest avgjørende når man skal bygge noe til barna? Estetikk eller funksjon?
Dette var et vanskelige valg for bestefaren Jon Andreas som ville bygge et klatretårn bak i hagen på hytta i Krokkleiva i Buskerud.
Planen var å bygge et 3 meter høyt tårn, med 2 sklier i ulike høyder. I tillegg skulle tårnet ha to husker hengende fra bjelken på den ene siden og en flaggstang på motsatt side. Dette ville skape en flott treskulptur på den kupperte tomta! Hele lekeapparatet skulle skrus sammen av solide trykkimpregnerte materialer.
Dessverre gikk det ikke helt som planlagt. Hele tårnet ville velte om noen husket på den ytterste husken! Dermed måtte det bygges en motvekt på den andre siden. Jon Andreas monterte en lang bjelke, en snau meter over bakkenivå og forankret den i en armert såle.
Når det var fikset fant han ut at huskebjelken beveget seg frem og tilbake når når noen husket. Hvordan kunne han stive av hele apparatet? Etter flere forsøk med stadig flere skråstag, endte han med å måtte lage skrå støtter i den nordre delen.
Sklien ble laget med glatte kryssfinérplater. Den lille var enkel, siden den har et rett løp. Den store ville Jon Andreas gjøre seg mer flid med. Siden den er høy og bratt og gir stor fart, måtte den flate ut nederst – og hadde det ikke vært morsomt med et ekstra fall på midten?
Siden snekkeren hadde en ankelskade var det bestemor som fikk æren av å være testpilot, med brukket halebein som resultat.
Dermed ble ideen om ekstra fall droppet og den lange sklia fikk et rett løp, totalt 8, 25 meter langt.
Tanken hadde vært å la en sti følge terrenget opp til toppen av den store sklia. Men det høye klatretårnet endte jo i ingen ting! Hvor spennende er vel det? Hva skal man gjøre når man har klatret opp – bare klarte ned igjen? Her måtte det på plass en bro! Den ble bygget slik at den går fra tårnet og over til toppen av stor-sklia.
På vektbjelken mot sør bygde Jon Andreas “Møteplassen”.
Her kan barna klatre opp fra hver sin side, og så er det om å gjøre å passere hverandre uten å falle ned.
For at ikke fallet skulle bli for høyt, snekret bestefar et lite platå på hver side. Dette ble en fin lek, hvor ingen vinner uten at begge klarer det.
Innenfor “Møteplassen” ble det laget en smart dumpehuske som kan flyttes i lengderetningen om huskerne ikke er like tunge.
Den ene siden av dumpehuska fungerer også som hønsestige opp til “Møteplassen”.
På støttebjelkene mot nord ble det hengt opp klatrestiger av tau, som førte til et tykt, vertikalt klatretau. Da kan barna klatre opp, bort og ned igjen på den andre siden.
Også under stor-sklia ble det hengt opp en taustige som førte til en horisontalt stang for håndgang under sklia og gangbroen. En høyderegulerbar turnstang ble det også plass til.
Den planlagte estetikken måtte vike etterhvert som prosjektet skred fram, til stor frustrasjon og tildels smerte. Men for et resultat! Her kan både store og små boltre seg, trygt, i timesvis.
Barnas dom er klar; Det eldste barnebarnet (6 år) ropte fra klatretårnet: Farfar du er toppen! Minsten (1,5 år) begynte å hyle når han ble tatt bort fra dumpehuska.
Nå står byggverket der som et minnesmerke over en bestefars stahet. Men også over hans kreativitet og snekkerglede, forteller Jon Andreas stolt.
Neste år vil det bli arrangert Haslekollenrenn i den store sklia, med flagget til topps – og selvsagt har Farfar kjøpt et horn som det skal blåses i for hver som setter utfor!
2 Kommentarer
Snekkerglede!
Imponerende med slikt fokus på flerbruk og alternativ, alltid kult når barna selv kan få bestemme leken, at de kan ta valg, prøve ulike ting og ikke bli så programert.
Ja, dette er et lekeområde som vil leve lenge, og vi tipper Farfar trår til både med utvidelser og moderniseringer etterhvert som barna vokser og utvikler seg 🙂